De mellomlange tekstene

Kandarakasutta

51. Samtalen med Kandaraka

Slik har jeg hørt det:

En gang Mesteren og mange andre munker var i Campa, holdt de til ved bredden av Gaggaras lotusdam.

Da kom Pessa, som var sønn av en elefanttemmer, og den omvandrende asketen Kandaraka bort til Mesteren. Pessa hilste høflig på ham og satte seg ned. Men Kandaraka ble stående og prate høflig med Mesteren. Han så ut over munkeflokken, som satt der i fullkommen taushet, og sa:

«Det er virkelig bra, Gotama, at du har gitt disse munkene en så god opplæring! Har fortidens ærverdige og selvvåknede mestere gitt sine munker en like god opplæring som du har gjort, Gotama? Og kommer framtidens ærverdige og selvvåknede mestere til å gi sine munker en like god opplæring som du har gjort, Gotama?»

«Ja, Kandaraka. Fortidens ærverdige og selvvåknede mestere har gitt sine munker en like god opplæring som jeg har gjort. Og framtidens ærverdige og selvvåknede mestere kommer også til å gi sine munker like god opplæring.

I denne munkeforsamlingen finnes det munker som er ærverdige og som har lang erfaring. De har fullført treningen, lagt fra seg børa, nådd fram til målet sitt og brutt tilværelsens lenker. De har fullkommen kunnskap og frihet. I denne munkeforsamlingen finnes det også munker under opplæring. De har stabil moral og stabil praksis, de er kloke og forstår seg på riktig praksis. Og de har sinnet fast etablert i de fire festepunktene for oppmerksomheten. Hvilke fire?

Her, i dette treningssystemet, gir munken slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Han gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Han gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Han gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.»

Da Pessa, elefanttemmerens sønn, hørte dette, utbrøt han:

«Det er virkelig bra, Mester, at du har gitt så gode veiledninger i de fire festepunktene for oppmerksomheten til foredling av levende vesener, til å overvinne sorg og klage, til å gjøre slutt på smerte og tungsinn, til å finne den rette metoden og til selv å erfare nibbana. Det hender også fra tid til annen at vi som er borgere, kledd i hvitt, etablerer sinnet i disse fire festepunktene for oppmerksomheten. Vi gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Vi gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Vi gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Vi gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.

Det er virkelig bra, Mester, at du har så god kjennskap til menneskevillniset, menneskenes problemer og menneskenes svikefulle karakter, og at du vet hva som er til skade og hva som er til nytte for oss. For mennesket er et villnis, Mester. Dyrene er langt mer åpne. Jeg kan trene en elefant slik at den viser alle slags triks, knep, lurerier og kunster på vei inn i eller ut av Campa. Men de som vi kaller slaver, sendebud og tjenere, kan gjøre én ting, si noe annet, og tenke noen annet enn det igjen. Men du kjenner menneskevillniset, menneskenes problemer og menneskenes svikefulle karakter, Mester, og at du vet hva som er til skade og hva som er til nytte for oss. For mennesket er et villnis, Mester. Dyrene er langt mer åpne.»

«Det stemmer, Pessa. Mennesket er et villnis. Dyrene er langt mer åpne. Det finnes fire slags personer her i verden, Pessa. Hvilke fire? En person plager seg selv med vitende og vilje. En annen plager andre med vitende og vilje. En tredje plager både seg selv og andre med vitende og vilje. En fjerde plager verken seg selv eller andre med vitende og vilje. Han som verken plager seg selv eller andre, er tilfreds med situasjonen her og nå. Han er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma. Hvilken av disse fire personene finner du mest tiltalende, Pessa?»

«Jeg synes ikke at en som plager seg selv med vitende og vilje, er noe tiltalende, Mester. En som plager andre med vitende og vilje, synes jeg heller ikke er tiltalende. Og en som plager både seg selv og andre med vitende og vilje, synes jeg heller ikke er tiltalende. Men en som verken plager seg selv eller andre , en som er tilfreds med situasjonen her og nå, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma—han finner jeg tiltalende.»

«Hvorfor finner du ikke de tre førstnevnte personene tiltalende?»

«En som plager seg selv med vitende og vilje, utsetter seg selv for lidelse til tross for at han egentlig søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Mester. En som plager andre med vitende og vilje, utsetter andre for lidelser til tross for at de søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Mester. En som plager både seg selv og andre med vitende og vilje, utsetter både seg selv og andre for lidelser, til tross for at de alle egentlig søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. Derfor finner jeg ikke en slik person tiltalende, Mester.

Men en som verken plager seg selv eller andre med vitende og vilje, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, han utsetter verken seg selv eller andre for lidelser, siden alle søker lykke og ikke vil oppleve lidelse. En slik person finner jeg tiltalende, Mester.

Men nå må jeg gå, Mester. Jeg har mye å gjøre.»

«Gjør som du selv synes best, Pessa.»

Pessa takket Mesteren for samtalen, reiste seg og tok høflig avskjed ved å gå medsols rundt Mesteren. Så gikk han.

Da Pessa hadde gått, sa Mesteren til munkene:

«Pessa, elefanttemmerens sønn, er en klok mann, munker, han er en meget forstandig mann. Hvis Pessa hadde hatt tid til å sitte her litt lenger mens jeg forklarte disse fire personene litt mer detaljert, hadde han fått stor nytte av det. Men han fikk god nytte av den samtalen vi hadde, også.»

«Dette er en god anledning, Mester, for å gi en mer detaljert forklaring av de fire personene. Munkene vil lytte og huske det du sier.»

«Så hør godt etter, munker, og legg merke til det jeg sier!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Hvordan er den personen som med vitende og vilje plager seg selv, munker? Han går naken, han følger ikke vanlig skikk og bruk (han står oppreist mens han spiser, drikker og tømmer seg for urin og avføring, i stedet for å sette seg som skikkelige folk gjør). Han slikker hendene sine (etter å ha spist eller tørket seg bak, i stedet for å vaske seg). Han kommer ikke når andre ber ham (til et måltid) og han stopper ikke når andre ber ham om det. Han tar ikke imot mat som folk bringer ham eller som er laget spesielt for ham, og han tar ikke imot invitasjoner. Han tar ikke imot mat direkte fra gryter og kar, mat satt innenfor dørstokken, plassert innenfor gjerdet eller rett fra kjøkkenet. Han tar ikke imot mat der to sitter og spiser (hvis bare en av dem byr ham). Han tar ikke imot mat fra en gravid kvinne (av hensyn til det ufødte barnet), eller fra en ammende kvinne (av hensyn til barnet). Han tar ikke imot mat fra en kvinne som er hos en mann (så ikke paret skal bli forstyrret). Han tar ikke imot mat ved innsamling. Han tar ikke imot mat der en hund står (av hensyn til hunden) eller der fluesvermer surrer omkring (av hensyn til fluene). Han tar ikke imot kjøtt eller fisk, og drikker verken øl, andre rusdrikker eller velling. Han nøyer seg med ett hus (dvs. han vender om når han har fått noe mat i ett hus), eller med en håndfull mat, med to hus eller to håndfuller, med sju hus eller med sju håndfuller. Han nøyer seg med en almisse, med to almisser, med sju almisser. Han spiser en gang om dagen, en gang annen hver dag, en gang hver sjuende dag. På denne måten forplikter han seg til å spise bare til fastsatte tider, for perioder på opp til fjorten dager av gangen.

Han spiser bare grønnsaker, hirse, villris, daddula-ris, vannplanter, agnepulver, oppskum fra kokende ris, sesam-mel, gras, kumøkk, røtter og frukter fra skogen, og nedfallsfrukt. Dette nøyer han seg med.

Han kler seg i grov hamp, hamp vevd sammen med andre materialer, gamle liksvøp, filler fra avfallshaugen, barkeklær, hele antilopeskinn, klær laget av strimler av antilopeskinn, klær laget av kusagrasfibre, av barkfibre, av trebiter, hårkappe laget av menneskehår eller av hestehår, eller i en drakt av uglefjær. Han er ’en hår—og skjeggnapper’, som bruker å nappe ut hår og skjegg, han er en som står og takker nei til en sitteplass, han er ’en hæl-huker’ som sitter og hopper omkring på huk. Han sover på spikerseng eller han sitter og står på den. Han sover på planker, og han bader tre ganger om dagen.

Slik driver han og plager seg selv på mange forskjellige måter. Dette er en person som med vitende og vilje plager seg selv, munker

Hvordan er den personen som med vitende og vilje plager andre, munker?

Det er en som slakter storfe, sauer eller svin, en fuglefanger, jeger, fangstmann, fisker, tyv, bøddel, fangevokter eller driver med andre voldelige aktiviteter. Dette er en person som med vitende og vilje plager andre, munker.

Hvordan er den personen som med vitende og vilje plager både seg selv og andre, munker?

Det kan være en konge, en salvet adelsmann eller en rik brahman som lar bygge et nytt offertempel øst for byen, raker av seg hår og skjegg, kler seg i grove huder, smører seg inn med smør og olje, risper seg på ryggen med et dyrehorn og går så inn i det nye offertempelet sammen med sin hustru og en yppersteprest. Der legger han seg ned på marken, der det er strødd noe gras utover. Der inne drikker kongen melk fra en av spenene til ei ku som har en kalv av samme farge. Hans hustru drikker melk fra den andre spenen og ypperstepresten drikker melk fra den tredje spenen. De sprøyter melk fra den fjerde spenen på ilden, og kalven får det som blir til overs. Så gir han beskjed om at så og så mange okser, store og små oksekalver, geiter, værer og hester skal slaktes til offerseremonien. Så og så mange trær skal hogges til offerstolper, og så og så mange bunter av kusa-gras skal skjæres til offerseremonien. Slavene, sendebudene og arbeidsfolkene hans arbeider med tårevåte ansikter, fordi de er redde for straff. Dette er en person som med vitende og vilje plager både seg selv og andre, munker.

Hvordan er den personen som med vitende og vilje verken plager seg selv eller andre, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, munker?

Sett at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram til sannheten, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling.

Han lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.

Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.

Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.

Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.

Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni.

Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.

Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.

Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.

Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.

Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.

En munk er fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. Når han har en slik edel moral, føler han en dyp lykke i sitt indre.

Når han ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke.

Når han går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.

Når han har oppnådd en slik edel moral, en slik edel sansekontroll og en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, finner han seg et sted der han kan være for seg selv. Det kan være i skogen, under et tre, på en ås, i ei kløft, i ei hule, på en gravplass, i en lund, ute i det fri eller i ei enkel stråhytte. Etter at han er kommet tilbake fra matrunden setter han seg ned med korslagte bein, holder kroppen rak og fester oppmerksomheten framfor seg. Han kvitter seg med all grådighet overfor verden, lever uten grådighet i sinnet og renser sinnet for all grådighet. Han kvitter seg med hat og ondskap, lever med sinnet fylt av omsorg for alle levende veseners beste i stedet for ondskap, og renser sinnet for hat og ondskap. Han kvitter seg med sløvhet og treghet og streber mot lyset mens han lever med oppmerksomhet og klar forståelse og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han kvitter seg med uro og bekymringer og lever med ro i sinnet, uten indre uro, og renser sinnet for uro og bekymringer. Han kvitter seg med uvisshet, idet han legger all uvisshet bak seg og ikke lenger er det minste usikker på hva som er sunt, og han renser sinnet for all usikkerhet.

Når han har kvittet seg med disse fem hindringene som forurenser sinnet og svekker forståelse, isolerer han seg fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der.

Deretter lar han innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i den andre dypmeditasjon—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der.

Deretter søker han ikke lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære og går inn i den tredje dypmeditasjon—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og blir der.

Deretter gir han slipp på velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag—og blir der.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, retter han sinnet mot tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk, og dette ser han slik det virkelig er.

Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, betrakter han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger, og dette ser han slik det virkelig er.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Slik er den personen som med vitende og vilje verken plager seg selv eller andre, som er kjølig og rolig, lever lykkelig og har det like godt som Brahma, munker.»

Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.